Skrevet av kullformann Ola Kleiven for ”Dagens Lederliv”, i forbindelse med PLU-1983 (program for lederutvikling) sitt 5 års jubileum på AFF Solstrand 14-16 mars 1988.

Lederen har ordet

Nyheter 14, March 1988

Så er det gått 5 år siden vårt Solstrand år og det er således tid for jubileum med tilhørende tanker og refleksjoner. Dersom ett intenst Solstrand år kan sies å gi oss minst 5 års livserfaring, og vi legg er til de reelle 5 år som har gått, har vi ervervet minst 10 års livs- og ledelseserfaring siden vi møttes for første gang i 1983. Med en betydelig selvinnsikt bak gardinene i vårt eget Johari-vindu og vår egen sirkel behørig plottet inn på PAEI-diagrammet, bør vår mulighet for å spille på de riktige tangentene i livet være betydelig utvidet. Det er jo viktig å kjenne sine begrensninger, for derved å kunne utvikle sine muligheter.

Men, de fleste av oss har vel også opplevd kontrastene mellom Solstrands drivhusromantikk og den reelle hverdag med fusjoner/fisjoner, vennlige og uvennlige ”takeovers”, endrede rammebetingelser og foranderlige markeder. Allting forandres så hurtig i disse tider at man skal tidlig opp om morgenene for å følge med. Tenk bare på hvilken forvirring Norsk Datas timedifferanse i presentasjonene av halvårsresultatet 1987, skapte mellom London og New York børsen. For fem år siden var det vel neppe noen som hadde registrert forskjellen. Eller tenk hvordan bankenes holdninger har endret seg over de siste ti år. Gjennom ”Jappe-kulturen” og kåte utlån til dagens avsøringer av giganttap. Mens bankene tilbakeviser jappebetegnelsene med at de har tapt mer på statsbedrifter enn på jappene, avslører de jo at de fortsatt ikke har forstått at det er de selv som er jappete.

Eller hva med arbeidsmoral og gammeldags yrkesstolthet? Det er utallige eksempler på at dett er helt borte. Like ”borte” som Mongstad ledelsen, og skremmende når det nye styret forsvarer fullførelsen med å fremstille avkastning på resterende kapitalengasjement (investeringer) til 30 prosent, eller var det 35 prosent. Vel og merke når en ser bort i fra de første 8-9 bortkastede milliardene. Det er jo ikke mange norske bedrifter som kan fremvise tilsvarende avkastning! Eneste trøsten måtte være at Norsk Hydro ved sin uttredelse i stedet sikret sikkret seg nesten tilsvarende raffinerikapasitet på Bohuslänkysten, for mindre enn en tiendedel av de første 8 milliardene.  

Nei, det er liksom risgrøten på lørdagen blir ekstra tung å svelge under slike omstendigheter. Man kan få reelt behov for hjelp til å motivere betalingen av de tungt belastede skattekroner. Eller kanskje vi skulle gjøre som lærerne, gå til streik på skattesaken og innta lørdagsmiddagen med biff og rødvin.

Ja, ja, Norge er det landet i verden som er best og størst på innen sitt område, nemlig på veletablert, tradisjonell tungindustri uten fremtid, mer enn 40 prosent er det visst, og vi fortsetter å kaste gode penger etter dårlige. Ja, våre politikeres visjoner, enten de er røde eller blå, rekker jo sjelden lengre enn til neste valg. Hvordan skal de da kunne ta de tunge, men nødvendige beslutninger som for eksempel å snu opp ned på Mo-samfunnet. Det er jo enklere å hive ut ett hundretalls skattemillioner for å se tiden an. Løsningen tvinger seg jo frem før eller siden. For Mo’s vedkommende må det vel sies å være ”siden”, og Finn Enger & Co ønskes herved lykke til med sine anstrengelser for revitalisering og alternative arbeidsplasser.

 Og jeg gleder meg over Gisle Espolin Johnson når han lanserer begrepet ”snillisme”. Denne misforståtte snillhet, en utvikling av en slags ” la det skure og gå” holdning, helt uten krav og avklarte ansvarsforhold, ja helt uten mål og tid.

Norges økonomi er i ubalanse og tiden er inne for motivasjon, kreativitet og nyskapning. Utvikling av ny teknologi og produkter med fremtiden for an seg. Stimulerende entreprenørskap og vilje til å tenke nytt, men det haster. Lærte vi noe om dette? Neppe, men kanskje en hanske å ta opp for AFF.

De fleste har vel også innsett at vi ikke blir oljesjeiker likevel. Riktig nok må vi forsere fra 180 – 380 meter havdyp, under klimatiske vanskelige forhold, i motsetning til araberne som setter boret i sanden, men pytt sann, vi er tøffe vikinger og ligger ikke halvsløve i harem hele dagen. Det med harem stemmer i hvert fall, men den reelle produksjonskostnaden blir jo opptil 10 ganger så høy, så hva betyr vel en 10-15 araberdamer fra eller til. Dessuten bedyrer jo psykologene at erotikken er det som driver verden fremover, så kanskje det er her vi gjør første feilen.

”Nød lærer som kjent nøgen kvinne at spinde”, eller mer norsk, ”sulten ulv jager best”, men skal vi i dette velstandsland behøve å falle helt til bunns før vi forstår at noe må gjøres? Vår finansminister har jo forstått dette og tenkte høyt at et mindre stramt arbeidsmarked ville avhjelpe situasjonen, men når hans egne krever spesifikk avklaring svinner det hele bort i tåken og alle fortsetter som før med sin politiske subsidiering for full sysselsetting. Men, det er vel dessverre dette som er noe av kjernen og den bitre, men reelle sannhet.

Flere av våre naboland opplever høy arbeidsløshet og derav dempet inflasjon, og er i betydelig bedre økonomisk fremgang enn vårt eget lille elskelige land. Måtte vi få en politisk ledelse med tyngde, mot og vilje til tilstrekkelig bitter medisin. Måtte vi som ledere løfte våre nissehuer og få gangsyn for fremtidige investeringer, produkter og markeder, i kombinasjon med vår eminente 10 års ”Solstrandutvikling”, og da kan vi kanskje fortsette å leve i dette verdens beste og elskeligste land og ha penger både til skatten og lørdagsbiffen.

Tags: , , , , ,