Skrevet av kullformann Ola Kleiven for ”Dagens Lederliv”, i forbindelse med PLU-1983 (program for lederutvikling) sitt 10 års jubileum på AFF Solstrand, 12-13 mars 1993.

Lederen har ordet II

Nyheter 12, March 1993

Ytterligere 10 års ledererfaring, og kanskje like mange kilo siden, siden vi kjempet med ”blautdyret” i oss. Med amøber og PAEI-diagram krabbet vi som ”frie barn”, ut og inn av Johari vinduet for derved å kunne se oss selv fra innsiden. Om vi ble bedre eller dårligere som ledere, det er nok noe individuelt, men fordelen med livets store veivalg er at en ikke får forsøkt alternativet. Således vil jo det valget vi gjør, og det valget vi alle gjorde ved opptakten i 1983, bli det valget som er rett for oss.

Betydelig input ble gitt både fra staben og fra andre ressurser som mener å ha hevd på å vite hvordan en leder skal være. Det er i alle fall ikke tvil om at vi alle på en eller annen måte fikk nyttige korrektiv og innspill som rørte ved punkter i oss som vi tidligere ikke var kjent med. Som nåværende formann i AFFVs arbeidsutvalg vil jeg på det varmeste anbefale deltagelse på den årlige ”Solstranddagen”, da dette gir anledning til å følge ”Solstrand prosessen” på nært hold videre.

De fleste av oss har i ettertid gått fra å være unge, lovende, entusiastiske og dynamiske ledere til å bli lovende, reflekterte og distingverte ledere, både med og uten fremtid. Mange tunge hverdager og steinbratte utfordringer har nok satt sitt preg både på hårfargen og pågangslysten. Da gjelder det å se det positive, og som en bekjent med blank isse og sort krans uttrykte det; ”Jeg har i hvert fall ikke mer hår enn jeg har farge til”, og det er selve kjernepunktet. Å finne balansen i livet og sin plass på hylla, for hvem kan gi deg definisjonen på hva som er ett godt liv, det er nok bare du selv det.

Ved 5 års jubileet skrev jeg om jappete banker med store tap, om en bortreist Mongstad ledelse, min skepsis til omstillingen av Mo-industrien, vår veletablerte, tradisjonelle tungindustri uten fremtid og politikernes manglende langsyn, beslutningskraft og incitament til entreprenørskap. Med dette friskt i minne føles det vel som om vår del av verden ikke har kommet særlig mye lengre, bortsett fra en storflyplass på Gardermoen (les Opsetmoen) nå vel er endelig offisielt vedtatt. Spørsmålet er om den rekker å bli utbygd før vi alle sogner til Schipool. Nei huset på Løvebakken er nok ikke det stedet som overbelastes med resultatorienterte mennesker.

En forandring må det i så fall være at staten har overtatt som dominerende eier av norske forretningsbanker med den konsekvens at maktstrukturen ender opp hos televerksdirektøren med finansministeren som bakmann. At Mongstad visjonene er overført UNI Storebrand, hvor hele det ledende styreestablishment var så sultefôret på visjonærer at de lot seg forføre ut i den ytterste, løpende risiko og fall, uten engang å forsøke bremsene. Det er ved slike anledninger jeg til fulle forstår nytten og den erfaring mitt medlemskap i Norsk veteranvogn Klubb gir meg. Der er det åpenbart for alle at man ikke legger ut på en reise uten å ha vurdert sine evner til å klare reisen med de ressurser (kjøretøy) man disponerer. Man legger alltid en reserveplan og bremsene er det første man sjekker.

Selv vårt flaggskip Norsk Hydro betrakter 1992 som det året de ikke vill minnes, men som bør huskes for erfaringenes del. De gamle pengemaskinene, kraftverkene, er nå bekymret for sin lønnsomhet. De høye rentene knekker selv de mest entusiastiske eksportørbedriftene og det er en mager trøst for en bedrift som allerede ligger på ryggen, at de høye rentene jo innebærer at en gang må de bli lavere.

I stedet for å bruke tiden til å lese dagens oppslag om dagens tapere, burde vi kanskje heller studere hva som er suksessfaktorene hos våre vinnerbedrifter. Det finnes tross alt vinnere i blant oss og bedrifter som satser målbevist, langsiktig og som ikke lar seg overberuse av en formiddags suksess, de har så absolutt livets rett. Jeg jobber selv i en næring som er full av entusiastisk optimisme og som tross manglende historisk forankring, mange turbulente omgivelser og stadig nye handelshindringer, har en egen evne til å komme ned på beina. Om noen skulle finne dette besnærende vil jeg anbefale at de søker seg til oppdrettsnæringen.

I Norge har vi kanskje noe av den mest kvalifiserte, ansvarsbeviste og pliktoppfyllende arbeidskraft i verden. At lønnsnivået er høyt er kanskje helt uvesentlig dersom alt annet gjøres rett første gang. Det vi mangler er ledere med de riktige visjonene; evne til å se mulighetene, ha vilje til å tørre og guts nok til å klare det. Vi har lett for å tenke tradisjonelt og burde kanskje heller si som Marlen Dietrich; ”In Europe, it don’t matter if you’r a man or a woman. We make love with anyone we find attractive”.

Ta dette som en utfordring til å gjøre nye ting. Det er kanskje bedre å vakle på trygg grunn, enn å stå trygt på vaklende grunn. Noe å tenke over før vi blir så modne at vi av egen eller andres vilje henges i horn på veggen.

Tags: , , , , ,