Beslutningsvegring

Nyheter 22, November 2011

Hvorfor  setter enkelte personer seg i posisjoner hvor de totalt blotter sine svake
sider? En kollega svarte; ”Det er dette med selvinnsikten, det er det som
svikter”. Mange vet ikke hvor de har sin begrensning, det må være enhvers plikt
å lære seg selv å kjenne, eller er de redde for svaret?, skriver Ola Kleiven styreleder
og eier av Anoco Management AS.

I mange situasjoner observerer jeg beslutningsvegring. Blant
eiere, styrer, ja blant så vel ledere som andre yrkesgrupper, likeledes i
frivillige organisasjoner. Mennesker som påtar seg lederverv, roller og
oppgaver, uten å være i nærheten av å kunne levere det som forventes. Hvorfor
er det slik, hvorfor gjør folk seg selv den bjørntjenesten det er å avkle seg
selv, fremstå som begrenset, udugelig? Unnskylder seg med at de har ikke ”tid
til” å stille når beslutninger skal tas, eller at de ikke har hatt tid til å
sette seg inn i underlaget, ”det er ikke mulig å beslutte dette nå”.

Ett eksempel kan være styrer som er opptatt av detaljer, ber
om ytterligere detaljinformasjon, mens det vi diskuterer kanskje er overordnede
strategier, veivalg og prinsipielle avgjørelser. Vegring for å ta ansvar, ta
beslutning, ber om flere konsulentrapporter som kan underbygge og utpeke retningen,
slik at styret bare kan strø sand på. En konsulentrapport som dokumenterer hva
styret skal mene. I mens går tiden, frustrasjonen brer seg blant de som vil
videre. I mange tilfeller kommer det en halvhjertet beslutning på overtid. For
sent, verdier er smuldret, toget har gått. Mens styret i ettertid kan si med
ett skuldertrekk; ”Ja, men vi brukte de beste ekspertene, dessverre ble
resultatet feil denne gangen”.

Andre ganger kan detaljfokus være, hva er rentefoten nå?  Hva blir likviditeten i utgangen av året hvis
vi gjør slik, eller slik, eller alternativt noe helt annet. De viktige sakene og
strategiske veivalg forblir uløst. I slike situasjoner er det fristende å løse
det store spørsmålet utenfor styret, mens de små og mindre sakene fremlegges
styret for diskusjon. Prinsipielt helt feil selvfølgelig. Er det bedre å
sysselsette ett udugelig styre, enn å la det trenere de viktige avgjørelsene? Beslutningsvegringen
blir din beskytter, når fristelsen blir; ”denne saken er for viktig til å
fremlegges styret”. Da har styret definitivt utspilt sin rolle, og du er på
overtid med å finne ny oppdragsgiver.

Min erfaring er at eiere som har arvet, lett kan bli
overforsiktige. De er redde for å sette familieformuen på spill, ødelegge
stemningen på neste søndagsmiddag. Resultatet kan fort bli at verdien sakte
smuldres bort, de nødvendige og tidsmessige grepene blir ikke tatt. Vi gjør det
slik vi alltid har gjort det i denne familien. Personer som selv har bygd seg
opp med formue, er ofte lettere å jobbe med i forhold til innsikt og teft, de
er handlingsorientert og risikovillige. De mangler kanskje empati og har andre
begrensede egneskaper som du setter mindre pris på, men det må du i så fall
bare leve med, penger gir makt.

Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slik, hvorfor vi oppfatter
utfordringer så forskjellig og opplever forventninger så ulikt, eller at noen
som ”ikke leser terrenget”, allikevel kommer inn på banen. Bare takker ja til
forespørselen, men ikke evner å sortere klinten fra hveten? Hvorfor setter
disse seg i en rolle eller en situasjon hvor de må ta beslutninger, eller
frivillig påtar seg en rolle. En rolle de burde vite at de ikke klarer å levere,
på ett nivå slik som andre forventer?

Jeg satt en dag i ett styremøte og stilte spørsmålet igjen. ”Hvorfor
setter enkelte personer seg i posisjoner hvor de totalt blotter sine svake
sider?” En kollega svarte; ”Det er dette med selvinnsikten, det er det som
svikter”. Mange vet ikke hvor de har sin begrensning, det må være enhvers plikt
å lære seg selv å kjenne, eller er de redde for svaret?

Jeg har vært leder lenge, tidvis i akutte situasjoner, under
stress og tidspress. På kanten av stupet med premissgivere som; mange ansatte,
fagforeninger, banker, offentlige myndigheter og med styre og eiere som ikke er
tett nok på, eller klarer å ta situasjonen innover seg. Men jeg har aldri vært
i tvil om hva som er det rette å gjøre. Når jussen, etikken og etablert praksis
er på plass, har jeg ofte spurt meg selv om hva jeg ville jeg gjort om det var
min egen lommebok, mine egne penger, som var i spill. Svaret gir seg som oftest
av seg selv, åpenbart.

Handling og moment i prosessen er ofte den beste løsningen.
Tar du avgjørelse på 80 % grunnlag og går 100 % for den, blir resultatet som
oftest rett. Venter du til svaret er krystallklart, 100 % og helt innlysende, har
sjansen gått fra deg, toget har gått.

Nei, jeg velger å lede etter prinsippet …..ere; observere,
analysere, konkludere, implementere og justere, innen korte tidsperioder. For
meg har det fungert lenge, det føles ikke engang vanskelig!

Tags: , , , , , ,